I forrige innlegg fra 19.06.2022 delte jeg en tekst fra januar 2020 som jeg skrev rett før jeg var ferdig med mammapermisjonen og skulle tilbake på jobb. I lys av den teksten vil jeg dele et nytt innhold som jeg skrev tidligere enn den gang. Her tar jeg opp noen mer samfunnskritiske spørsmål, men deler flittig (hehe) mine tanker og bekymringer.
Aller først vil jeg rette en stor takk til vertene bak podcastene Familieliv, Mamma jobber og Foreldrerådet da jeg opplever disse podcastene som høyst samfunns-aktuelle, sårt nødvendige og veldig lærerike. Podcastene åpner opp for og synliggjør dagsaktuelle temaer og en hverdags-problematikk som mange småbarnsforeldre, foreldre og familier opplever i hverdagen. En hverdag som handler om å få møtepunktene, oppgavene og gjøremålene til å klaffe, om å være i samferdsel med alle familiemedlemmene, om å være en best mulig forelder og ikke minst, om å ha tid til å pleie seg selv og et parforhold. Sistnevnte - grunnmuren for at en familie skal holdes stødig slik at barna får en trygg start på livet.
Selv ble jeg mamma for første gang 17.04.2019. Fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid og fram til i dag har mye endret seg i meg selv. Svangerskapet, fødselen og det å bli mamma ga en ny innsikt, et nytt kritisk blikk og en ny motivasjon. Jeg fant (kom i hvert fall nærmere) "meg selv" kan man si. Jeg innså hvor ekstremt viktig tiden ble for meg og at jeg vil bruke tiden min på å gjøre det jeg vil og å være den jeg er.
Etter hvert som tiden har gått og det nå er i underkant av to måneder til jeg skal tilbake til arbeidslivet (det vi alle er kjent med) så har jeg fått behov som jeg for et år siden ikke så komme. Jeg vil f.eks aller helst være hjemme enda lenger. Jeg nysgjerrig på hvordan hverdagen med en hjemmeværende pappa vil være (pappapermisjon) og hvordan det vil bli når vi begge er tilbake i jobb. Hvordan vil jeg klare å yte bra på jobb hvis jeg får netter der jeg sover dårlig grunnet en urolig baby? For ikke å nevne natt-amming for det gjør jeg jo fremdeles! Hva om jeg velger å jobbe redusert fordi jeg ønsker å få mer tid til barnet mitt? Hvilke negative følger vil det gi meg som kvinne og mamma, og for min familie? Hvordan vil det oppleves for meg eller kolleger hvis jeg på 10-ende gang kommer for sent fordi barnet mitt har separasjons-angst og både henne og mammahjertet sliter med å si hadet? Hva om pappaen og babyen skulle bli syke og de begge trenger hjelp fra meg både dag og natt? Hvordan skal jeg klare å porsjonere ut energien min? Og, hva om noe helt nytt skulle inntreffe hos den lille som vil føre til uro, bekymring, våkenetter, gråt og hjelpeløshet hos både henne og oss? "Men alle andre klarer det jo, så da klarer vi det jo også". Joda, jeg tviler ikke på at også vi kommer til å klare denne hverdagen, men det er noe i meg som stritter imot dette "rotte-racet".
Lar jeg tankene få fritt spillerom så begynner jeg å stille spørsmålstegn ved følgende: Hva om det er samfunnstrukturen det er noe feil med og ikke foreldrene? Er det foreldrene selv som skaper denne "tidsklemmaen" eller blir foreldrene snik-tvunget inn i den av samfunnet? Har vi for mange mannlige og kvinnelige ledere uten barn som av den grunn mangler forståelse og erfaring for ambiøse foreldre?
Jeg aner ikke hva fremtiden for min familie vil bringe, men jeg vet at jeg har fått et nytt engasjement og interesse til å gå dypere i dette samt flere familiære problemstillinger. Til syvende og sist så handler det vel om at vi alle skal få muligheten til å leve det livet som passer oss best det være seg om du har barn eller ikke, og som samtidig bidrar til et bærekraftig samfunn? Her tror jeg at den globale verden, det enkelte land og det enkelte samfunn har mye mer å gå på enn hva vi gjør i dag ved å tenke nytt og tørre å våge. Tørre å ta valg som føles noe ubehagelige nå, men som vi i det lange løp har tro på!