Det er interessant å lese gamle tekster og innlegg med nye øyne. Det morsomste er å se hvor langt man har kommet fra den gangs virkelighet og ellers, bare gjøre en sammenlikning. Det er enda mer tankevekkende å gå over gamle "verker" i etterkant av en pandemi og med alt som har skjedd i livet mitt siden den gang. I skrivende stund har jeg ei 3-åring, fremdeles i forhold med Erik (<3), har flyttet, fått ny sveis, fått ny jobb, utdannet meg til å bli Dharma & Spirituell Livsstil-coach, har ny inntekt, nye venner, nye ambisjoner og drømmer. Teksten jeg velger å dele i dag publiserte jeg første gang 03.01.2020 på daværende blogg MiniBlogg.no Jeg ønsker å dele nettopp denne fordi jeg har flere i min krets som har blitt foreldre for første gang og kanskje min opplevelse kan komme til nytte hos ei nå nybakt mamma eller pappa. Jeg smilte da jeg leste den, men jeg fikk også en liten "aha" over hvor bevisst jeg var det jeg følte, likte og var bekymret for. Jeg kan f.eks ikke huske at jeg opplevde det så krevende mellom Erik og meg, og at jeg faktisk vurderte å skaffe meg vaskehjelp i den gangs lille to-romsleilighet er jo litt komisk! Uansett, vær så god:
Nå har jeg vært mamma i over åtte måneder. Permisjonen er ved veis ende og jeg skal tilbake til arbeidslivet den 07.01.2020. Jeg gruer meg. Jeg gruer meg ikke til arbeidslivet, men jeg gruer meg til den nye hverdagen. Jeg ser ikke helt at jeg skal finne tid eller rom for meg selv, samt at etter jobb vil jeg mest sannsynlig komme hjem til en annen jobb (les: husarbeid). For all del, Erik bidrar, men ikke etter mitt tempo og etter min standard. Ærlig innrømmelse. Surt for han, surere for meg og dermed en problemstilling som jeg må løse. Jeg vurderer vaskehjelp. Noen anbefalinger?
At et svangerskap, en fødsel, en ny rolle, ja hele denne pakken i for- og etterkant skulle bli såpass altoppslukende har kommet som et sjokk. Jeg trodde jeg var greit nok forberedt, men oooh nooo. Aldri før jeg har følt meg så sterk og selvsikker i en rolle, men samtidig har jeg aldri følt meg så fjern, sint, krevende, nedstemt og tvilende til meg selv som menneske og for min partner. Jeg hadde lest og blitt fortalt at det å bli forelder vil endre ens liv totalt, men jeg forsto ikke (naturlig nok) sannheten bak dette før jeg ble det selv. Man kan lese seg grønn på erfaring- og følelsebaserte temaer, men man vil aldri kunne forstå alle nyansene av dette før man står i det selv. Jeg, f.eks var ikke forberedt på å bli kastet inn i en ny identitetskrise. Hvem er jeg, egentlig? Hva vil jeg, egentlig med livet mitt? Er jeg, egentlig sammen med min store kjærlighet? Vil jeg, egentlig leve det livet jeg nå lever? Hvor vil jeg? Vanskelig, store og avgjørende spørsmål som jeg stiller og søker svar på hver dag.
Det skal jo sies at, jeg synes ikke denne identitetskrisen er pesten sjøl. Jeg har alltid likt en form for selvransakelse og finner det kjempe lærerikt. I løpet av disse åtte månedene har jeg dermed fått nye interesser, tydeligere verdier, nye mål og drømmer. Jeg har til og med innsett en hel masse om meg selv som jeg ikke trodde fantes inne i meg.
Videre, var jeg heller ikke klar over at et barn ville ta så mye energi og fokus bort fra Erik og oss som kjærestepar. Når jeg ser tilbake på hva jeg spurte andre venner med barn om blir jeg en smule flau. Klassisk å ha slike spørsmål og helt innenfor at man i etterkant når man har kommet i samme situasjon selv tenker, "nå forstår jeg"!!
For før man blir foreldre har man forestillinger og tanker om hvordan det kommer til å bli. I mitt tilfelle var jeg optimistisk til den kommende tilværelsen, men jeg følte meg også realistisk og rolig til det som måtte komme av overraskelser. Jeg hadde en sterk tro på det ville gå bra. Hva jeg har skjønt er at jeg var og er rolig når det kommer til alt med Enya, men supersensitiv til hva som angår meg selv og forholdet med Erik. All over, så har det jo godt veldig bra selv om mitt følelsesregister har fått kjørt seg godt.
At vi tok den kommende rollen såpass på alvor og at vi både før Enya kom og i etterkant har gått i parterapi, syns jeg er stort. For meg så vitner det om at vi er to mennesker med selvinnsikt, dyp kjærlighet for hverandre og som ønsker å lykkes i en oppgave som er verdens mest givende, skumleste, grensesprengende og avgjørende.
Jeg kan med hjertet i hånden (nei, mener ikke "med hånden på hjertet") si at, det å bli forelder må være det sykeste som finnes. Man blir testet på områder man ikke visste fantes og man vil kjenne på både deilige og vonde følelser som man ikke trodde eksisterte i en selv. Jeg ville aldri ha å byttet ut det jeg har nå med det livet jeg hadde før jeg ble gravid. Selv om det mange ganger er kjipt å ikke kunne gjøre akkurat som en selv vil så er det enda mer spennende å finne plassen sin i dette nye livet.
Jeg ser med stor spenning, åpenhet og nysgjerrighet på hvordan fremtiden vil bli og er mer positivt innstilt enn negativt. For jeg vet med sikkerhet at det som skjer, det skjer for en genuin bra grunn!