Og kanskje "til en annen forelder". Kjære, Erik Kjære, pappa til min datter
Jeg tar meg selv i at jeg ikke skryter av deg så mye som jeg bør. Det sagt, jeg har blitt mye mer observant enn for to år siden. Du er enig, vel?
Men, selv om hverdagens sjas, mas og rutiner løper forbi så mener jeg at det ikke finnes en god nok unnskyldning for hvorfor jeg (eller andre mødre og fedre) skal tillate seg selv å ikke rose eller vise takknemlighet ovenfor den andre. Det er nettopp de små komplementene og kommentarene (på godt og vondt) som bygger (eller river ned) grunnmuren som allerede har blitt konstruert. I lengden er det ikke verdt å overse eller glemme å vise at man setter pris på partneren sin. Jeg ser deg, føler deg, lukter deg og er med deg hver eneste dag. Jeg liker deg og setter pris på deg.
Takk for alt du velger bort for å være med oss. Enda mer takknemlig og trygg blir jeg for at du selv ikke føler at du velger noe "bort", men at prioriteringene dine har endret seg etter at vi fikk barn. Du har blitt en mann.
Takk for at du gir meg et hadet-kyss/klem før vi drar på jobb, og for at du initierer med et velkomst-kyss/klem når vi ser hverandre igjen.
Takk for at du er så kjærlig og øm mot meg. Jeg vil aldri at du skal slutte med det.
Vit at vi ser deg, setter pris på deg og elsker deg <3