Jeg ønsker ikke å rippe opp i sår og dårlige minner som pandemien førte med seg, men jeg mener at to år med nedstengelser, begrensninger, husarrest og munnbind har gitt oss en lærdom og ny innsikt hvis vi velger å se det på den måten. Personlig så synes jeg det er verdifullt å alltid se tilbake etter en stor begivenhet eller hendelse er over. Det er sånn jeg lærer, det er sånn jeg utvider perspektivet mitt, det slik jeg vokser spirituelt og det er på den måten jeg får bekreftet eller avkreftet en mening eller følelse.
En ting som jeg har tatt meg selv å si, føle og hørt andre si er: "Herregud, nå er det lenge siden sist" og at jeg kan kjenne på en dårlig samvittighet over å ikke ha vært "der" for de rundt meg. Jeg tar meg selv i å nesten glemme at vi levde i en unntakstilstand i to år. Mye skjedde hos den enkelte i løpet av den perioden og det var, dessverre mye vi ikke fikk tatt del i da det sto på som verst (noe jeg tror mange synes er trist i dag, meg inkludert). Heldigvis, har vi nå muligheten til å skape nye minner. Det har også slått meg flere ganger at vi kanskje bør ha pandemien litt i bakhodet når vi i dag står ved et veiskille i parforhold, jobb, vennskap, singelliv eller familieliv. Hva om både synet og følelsene du sitter med nå er etterdønninger av pandemien? Å være litt mer bevisst dette, samt å ha et fugleperspektiv på det du opplever i dag kan nok spare mange fra å ta forhastede valg som i det lange løp kan ødelegge mer enn å forsone. Det sagt, så tror jeg også at pandemien ble en en katalysator til å se nærmere på egne følelser og behov. At det som "plutselig" dukket opp under pandemien hadde vært der lenge, men blitt oversett grunnet høyt tempo, fravær fra hjemmet og mye sosialisering. Jeg mener ikke at pandemien skal være en hvilepute eller "unnskyldning" fra å ta valg, ei heller bli oversett når vi i dag skal gjøre valg. Ja, samfunnet og verden er på god vei til å åpnes opp igjen, men la oss ha forståelse for Covid-19 og hvordan pandemien ble håndtert satte mang ens liv på hold og at vi vil bruke lang tid på bearbeiding.
Så, over til hva jeg sitter igjen med av innsikt etter to år med pandemi:
intensjonen er mitt sikreste kompass
hvor viktig det er med vennskap
hvor mye latter har å si for min velferd og lykke
jeg er introvert
jeg trenger relasjoner for å vokse spirituelt
hvor behagelig det er med større plass i sosiale soner
hvor heldig jeg er som har vokst opp i Norge
jeg er til syvende og sist, ikke sjef over mitt eget liv så lenge jeg er en del av et samfunn
jeg har blitt mer selvsikker
"work hard play hard" gjør folk syke. Det finnes andre måter å være effektiv og produktiv på
mangel på samvær med andre gjør meg deprimert og selvsentrert
hvor godt det var når alle skjønte hvor lite som skulle til for å ikke smitte sidemann med eget virus (les: fulgte vanlige hygieneregler som å vaske hender og holde seg over munnen da man hostet)
jeg lader batteriene mine når jeg er alene
jeg blir inspirert og motivert når jeg tilbringer tid med innsiktsfulle og modige mennesker
jeg har et liv her på jorden og jeg skal gjøre det som gir meg mening, glede og motivasjon
pandemien har gjort meg mer åpen, noe mer kritisk, men mer sikker i min tro
hvor livsviktig det er å sette seg selv først!
Har du gjort deg opp noen tanker når det kommer til hva Covid-19 og pandemien har påført og beriket livet ditt?