En mental lidelse med ulike uttrykk og væremåter. Kan være like synlig som usynlig.
En lidelse kjent for veldig mange og et begrep som lett misbrukes.
Jeg har hatt dette av og på siden ungdomsåra. Også kalt: «Tilbakevendende depresjon». Alt avhenger av hvordan jeg behandler meg selv slik at den ikke får innpass på ny.
Etter så mange år med dette har depresjon for meg blitt både en trygghet og en belastning. Ettersom jeg har vært under dets kontroll så mange ganger vet jeg stort sett hva som venter meg om jeg lar meg forføre.
Trygt.
Men lar jeg meg selv miste kontrollen tar det ikke lang tid før jeg angrer, har det vondt og må kave meg selv ut av mørket igjen.
Belastende.
Noen går helt ned i kjelleren og mister all motivasjon (vært der), noen får det i bølgedaler, mens andre går med en konstant nedstemthet. Sistnevnte er meg mest kjent og noe som på mange måter har blitt min «normal».
Ettersom depresjoner er en mentalt tilstand så kan det være vanskelig å oppdage for andre og mange som har det gjør alt de kan for å skjule det eller krampe-leve et liv som normalt. En vil jo ikke føle seg svak eller at man ikke mestrer livet som "alle andre"!
En refleksjon jeg har gjort etter å ha vært deprimert så mange ganger er; for en ufattelig selvsentrert og egoistisk tilstand å være i (jeg sier det med ømhet til meg selv og andre).
Verre blir det når jeg vet hva som skal til for å ikke bli det, men så lar jeg meg selv bli et offer for tilstanden, likevel.
Jeg blir også fascinert over at «depresjoner» er noe som forskere og spirituelle ledere ikke har kommet helt i bunns av (dog mange hypoteser) og det forteller meg hvor avansert, omfattende og individuelt fenomenet er.
Hvorfor deler jeg dette? Det er jo gammelt nytt at folk er deprimerte? Det er sant, men selv hvor merkelig det høres ut for noen så må jeg være åpen for å komme meg videre i min egen healing-prosess. I den retningen jeg er på vei og det livet jeg lever nå er det viktigere enn noen gang å gjøre det jeg tror på aka «walk my talk».
I skrivende stund jeg er ute av depresjonen og det har jeg vært siden nyåret av. På en svak, men kraftfull måte føles det som at jeg får en ny sjanse til å leve etter å har vært under depresjonens klør så lenge.